Et parallelt «univers» ...
Ny dag, nye muligheter!
I denne artikkelen må jeg være åpenhjertig, forhåpentligvis
med noe skarpe observasjoner, og hvis teksten støter, og at noen hever
øyenbrynene, så har jeg har ikke noe imot det.
Fra år med å jobbe i utlandet, og som norske gir dette
meg en unik mulighet til å observere hjemlandet fra utsiden. Ikke misforstå,
jeg er ganske stolt av å være norsk, men jeg må innrømme at vi er noe pussige, rent
ut litt merkelige.
En «marginalt» liten befolkning, med ca. 5:25
millioner innbyggere. - Hva jeg anser som tilsvarende det lokal nabolage i storbyer
som New York, London, Tokyo, Shanghai, Mexico City o.s.v.
En del av oss (nordmenn) tror anser at nordmenn er
"Guds gave til verden", og "vi vet best", vi "tror vi
er egalitære, men virkelig individualister". - Norge og nordmenn har gjerne
høye tanker om oss selv!
Dette irriterer meg, fordi vi blir lett oppfattet som
skrytende og arrogant i møte med andre kulturer. - Hvis man går inn i en bar
eller pub i utlandet, og det tilfeldigvis befinner seg noen andre nordmenn der,
- så vedder jeg på at de blir lagt merke til, sannsynligvis «overtar» de stedet.
Hvis man ser dette fra et nasjonalt eller
internasjonal politisk ståsted, vil nordmenn strever for å oppnå det man kan oppfatter
som internasjonale «prestisjeposisjoner», la oss for eksempel si innen noen FN
eller dets underorganisasjoner, NATO (nåværende generalsekretær),
fredsforhandlere (f.eks Midtøsten), og så videre ... med andre ord - vi går for
MAKT hvis vi kan!
Med hensyn til klimaspørsmål, så er dobbeltmoral gjeldende
praksis, og vi elsker å skryte av
hvor gode vi er.
På toppen av det hele har svenskene (Alfred Nobel)
overlatt til oss å administrere samt
dele ut Nobels Fredspris hvert år. Herregud, - vi er den mest fredselskende
nasjon i verden. Det gir oss mulighet og rett til å bestemme hva som er den «riktige
formen for fred» i et hvilket som helst år, Halleluja, hvilken makt.
Tror på mange måter dette stammer fra en slags
følelse av mindreverdighet som er historisk betinget, særlig med hensyn til de øvrige
skandinaviske land (Sverige og Danmark), som er i større grad er å anse som
"kontinentale", og med større populasjoner.
Jeg mener vi var mer ydmyke før. Noe har skjedd
i løpet av årene. Delvis fordi vi er «steinrike», lese olje, - og vi lar aldri
en mulighet gå fra oss til å fortelle andre nettopp dette.
Nå har vi en tendens til å være ytterst ubehagelig og
selvgode!
Comments
Post a Comment